Når mat blir dop..

Vibeke_Skofterud_ingress_A20G7414

Et toppidrettsliv er sjeldent en dans på roser. Medaljen har alltid en bakside. For meg handler baksiden om fantastiske opplevelser men også dype daler som har vært vanskelig å komme seg opp av. Jeg har skrevet før at det å oppnå suksess handler om å ta riktig valg i hverdagen. Det som påvirker de valgene kan være så mangt. Jeg slo igjennom i 2001, fikk overskrifter som “langrennsverden har fått en ny popstjerne”, uredde Vibeke, nytt stjerneskudd, osv.. D stemte ganske bra helt til jeg ikke klarte å innfri hverken mine egne eller andres forventninger å begynte å slanke meg. Jeg er en person som blir trigget av det ekstreme, desverre også når det gjaldt d å gå ned vekt. Jeg kunne variere vekten med 10kg på en måned. Og det i seg seg er ikke forenlig med å prestere over tid. Paradoksalt nok var det når jeg hadde d som værst at jeg presterte best. Jeg liker å sette press på meg selv og d er nok årsaken til akkurat det. Jeg spiste for lite over tid, og jeg spiste for mye, jeg kastet opp og jeg trente på natten for å forbrenne. Alt endte med en personlighetsforstyrrelse fordi jeg ikke klarte å se hvem jeg helt var. Fokuset mitt var ikke lengre på å prestere men å prøve å bli fin nok til å kunne gå i skidress. Mat ble dop, mat ble en erstatning for den selvomsorgen jeg ikke klarte å gi meg selv. Jeg så kanskje ikke helt min verdi som menneske. Her er et lite utdrag av dagboken to dager før et verdenscuprenn i Davos.

“Ja, i dag gikk det til helvete igjen. Så fantastisk nederlag, føler jeg revner innvendig. Kan ikke føle meg svakere enn det jeg gjør nå. Skulle ha trent men velger heller å kjøre hue på hvor svakt menneske jeg er. Er i en kjip situasjon, men jeg har kommet hit selv, ingen tvil om det. Jeg har bare så jævelig vanskelig for å komme meg opp igjen. Vet det handler om vilje, jeg må bestemme meg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bestemt meg. Akkurat som om jeg glemmer.. Det er jo det jeg gjør hver gang jeg har sprekt. Glemmer hvor vondt det er og hvor mye jeg hater meg selv. Jeg gjør virkelig det, er ikke i stand til å elske meg selv, det kan ta en stund til. Hver dag unngår jeg speilet for å se meg selv. Orker ikke minne meg selv på hvor svak jeg har vært, samtidig burde det gitt en vekker… Hvorfor i himmelens navn skal jeg ikke klare det. Åh… blir gal. Blir feitere og feitere, og livet som toppidrettsutøver er nesten fjernt. Om to dager skal jeg gå verdenscuprenn. Konkurrere mot verdens beste. Da skal hode mitt på plass, jeg skal i kjelleren og ta ut alt jeg er god for. Prøve å ikke tenke på at skidressen ikke sitter helt som den skal..”

(Jeg endte på 2 plass, 10 sekunder opp til seirende Virpi Kuituinen)

1810145

På tiden der jeg utviklet min spiseforstyrrelse var det et veldig “hysjet” ned tema. Ingen pratet høyt om det og d i seg selv er vanskelig og foholde seg til. Nå er det et tema som er oppe vinden. Dagens samfunn også med på å på å skape daglige debatter. For meg synes d og se helt vilt ut hvordan ting har utviklet seg. D er ikke lenger fokus på helse. D er fokus på og se bra ut. Hva betyr det å se bra ut???? Hvor er helseaspektet? D er ikke alltid ensbetydende at det og ha markerte muskler og lav kroppsvekt betyr at du har god helse. Og “the biggest looser” på tvnorge er for meg skrekkens eksempel på hva du skal utsette et menneske for. Jeg har stor respekt for deltagerne og programlederene. For meg er Adrian og Tonje to flotte forbilder på alle mulig måter. Men og lage underholdning av at overvektig folk skal konkurrere om å gå fortest mulig ned i vekt på kortest mulig tid blir for mye for min del når jeg vet hva ettervirkningene kan bli.

Sann, det var dagens utblåsing!

Ærlig talt fra Vibeke

1 Comment

  1. Dette var interessant og givende lesning. Spesielt måten du setter opp parantesen på etter det sterke utdraget fra dagboka di. 10 sek. etter ekstreme Kuitunen, da var du god! Dét satt opp mot dagboka. Wow. Takk for at du delte.

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *