Frihetsfølelse og jaget etter lykken…

IMG_3323

Jeg er et grublende og komplekst menneske. Mitt aktive topplokk temmes av naturen. Jeg finner mye ro i det og være i ett med naturen, kjenne at jeg bruker kroppen. Tyngdekraften som brukes til og skape fraspark i den knitrende kalde snøen. Eller det tunge løpsteget som plutselig føles lett som en fjær. Solen som skinner og gir deg mys i ansiktet eller snøen som laver og lager dugg på brillene. Det spiller ikke så stor rolle, det er følelsen av og ha vinden i ansiktet, lukten av ren luft, lyden av din egen pust. Deilig pause i en vanlig hverdag. Hverdagen. Jaget etter det perfekte. Outfiten. Kroppen. Makeupen. Hva er perfekt. Jeg har jobbet mye å føle meg god nok som jeg er. Fordi netopp ditt beste i alt du gjør ER godt nok. Jeg begynner og akseptere akkurat det. Den beste utgaven av meg selv til enhver tid. Jeg klarer defintivt ikke det. Men jeg streber etter det og har blitt flinkere til å akspetere å feile innimellom. Som da jeg fikk naboklage (igjen) fordi jeg spilte høy musikk og var ruset på livet. BEKLAGER.

Jeg jobber også kontinuelig med og få finere rompe, flatere mage, bedre kondis, fin hud, være morsommere, smartere, være mere produktiv og enda mere sosial. MEN Det er ikke lengre altoppslukende. Jeg har levd et liv der alt har dreid seg om meg selv, til enhver tid har jeg hele tiden vært fokusert på hva som gjør meg til en bedre idrettsutøver. Hva kan jeg gjøre for og gå et par sekunder fortere, bli litt lettere lettere, få mere muskler, øke treningsdosene fra 1000 timer i året til 1100 timer i året. Det har vært ALTOPPSLUKENDE. Og det skal sies at sann må det være også skal man være verdens beste i noe.
Det som ikke trenger og være tilfelle er hvordan man behandler seg selv. Jeg glemte helt og og sette pris på hva jeg klarte og utrette, gi meg klapp på skuldra. Være stolt av prestasjonene. Tenke, “faan i dag var jeg rå”. For det var jeg. Mange ganger. En av de beste noen ganger. I VERDEN. Det er faktist litt av en prestasjon. STOPP OPP og klapp deg selv på skuldra. Ikke glem hvorfor du gjør det du gjør. Ikke glem hva som gjør deg glad. Hva er det som egentlig gjør deg glad? Klarer du og svare i løpet av kort tid? Jeg blir ekstremt glad og tilfredstilt av og oppnå tøffe mål jeg har satt meg, noe jeg har jobbet hardt for. Det er en enorm tilfredstillelse og nå noe man vier livet sitt til. Og jeg er helt avhengi av og ha mestringsfølelse som en del av hverdagen. Sette meg mål hver dag, evaluere meg selv. Men det som er annerledes fra før til nå er at jeg har klart å åpne litt opp. Det trenger ikke lengre være å ha trent hardt, satt rekorder eller perset på staketest. Det kan like gjerne være det og være der for de rundt meg. Prioritere venner, stille opp. Se verden, menneskene, smilene. Bidra til en annens hverdag. Om det er en liten ting som og bære en handlepose eller kaste en krone i et krus på gatehjørnet, holde skikurs eller skryte av en annens prestasjon eller bare si til kassadamen at hun har fin utstråling. Det skal så lite til for og bidra til at andres hverdag blir litt bedre. Det føles uendelig godt. Livet er kort. Make it count!!!!

71 grader nord kjendis_ses 6_program 7 (42)

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *